"Alt var så mye bedre før!"

Alt var så mye bedre før. Har du hørt noen si dette? Jeg har får mye tid til å tenke og reflektere når jeg vandrer rundt for å sanke mine mil. Har vi det bedre i dag? Hvordan blir framtiden? Har vi politikere som er handlekraftige, eller kun opptatt av makt? Jeg ser opp på skyene, YR sier det blir regn snart. Det blir nok regn. Skritt for skritt, et steg nærmere dagens mål. Ser på pulsklokken, 119 i puls og 9 km. Jeg må gå 5 km til. Viktig med klare målsettinger. Føler meg tung i kroppen. Mine legger er i ferd med å stivne og sekken er tung. Nei, det var bedre før, var det ikke? Et hode uten bekymringer og en kropp klar for nye utfordringer, uansett om du var sliten eller ei. Det var tider det! 

Jeg har tatt lærdom av mine forberedelser til Vasaloppet. Hva jeg bør spise før og under mine økter.  Hvor mange mil jeg må ha i beina, og hvilken bekledning som fungerer. Men ikke minst  hvordan holde fokus. Fokus er faktisk det vanskeligste.  Fokus erstattes med bekymringer.  Bekymrer vi oss mer når vi blir eldre? I min ungdom tok jeg utfordringen når de dukket opp. Nå gnager bekymringene. Ikke som et gnagsår, men som tanker som dukker opp når jeg lar tankene komme.  Slik var det ikke før. 

Jeg fortsetter i samme tempo. Nye støvler. Vil jeg få gnagsår? Fottøyet er helt avgjørende for en slik tur. Jeg hadde støvler som var gode og fungerte godt.  Dersom beina og føttene svikter, så blir det 17 lange mil. Selvfølgelig skal jeg ikke kjøpe nye støvler. Slik tenkte jeg.Men slik ble det ikke. Her står jeg med mine nye Crispi støvler,  stive og blanke.  

Var det en ting jeg lærte under Vasaloppet, så var det at alt utstyr måtte fungere. Jeg ofret derfor ikke en tanke på innkjøp nye støvler. Jeg har gode jaktstøvler som er brukt i årevis. Støvler med høyt skaft, litt tunge, men gode. Nei, det var bedre før. Nå er kroppen er forandret. 

Tidligere i vinter gikk jeg en runde på 15 km. Folk som møter meg ser litt rart på meg. Kanskje ikke så underlig.  Nå tror du kanskje at jeg vandrer rundt i Bærum med kilt, men så ille er det ikke - enda!. Jeg vandrer gatelangs med sekk, staver og er fullt påkledd for langtur. Hører mer hjemme på fjellet enn gatelangs i Bærum.

Jaktstøvler ble hentet fra fjellet og er nå en del av bekledningen som testes på mine turer. Jeg kjenner det tidlig. Det er noe som ikke fungerer. Tærne butter i støvlene. Er det mulig tenker jeg. Jeg har brukt disse støvlene i 6 år. Godt brukt og veldig fornøyd. Nå verker beina. Har vekten “trøkka” foten større? Har foten vokst, eller støvelen krympet? Jeg begynner å bli bekymret, - igjen! Må jeg bytte støvler nå før avreise? Jeg bestemmer meg for å fullføre turen. Det skulle jeg ikke gjort. 2 blå negler og såre tær. 

Dagen etter bestilles nye støvler. Fjellsport leverer samme dag. Fantastisk. Det var ikke bedre før likevel. En leveranse samme dag som du bestiller, det er imponerende. Men, vi hadde heller ikke internett på 80 tallet. Vi hadde postordre. Husker du Ellos katalogen? Den som dumpet ned i postkassen. En katalog proppfull av  bilder med lettkledde undertøysmodeller, dame og herre klær, fotballsko og hagemøbler. En katalog for hele familien. En katalog hvor jeg faktisk stod modell for en gang.Tenkt det - “fotomodellen” fra Røa. Ingen stor karriere. Det ble med Ellos og EPA. Jeg var avbildet på alle bæreposene til EPA. EPA-gutten, det var dårlig image for en Røagutt.  Postordre var trussel for butikkene på 70 -80 tallet, og handelsstanden fryktet å tape mye til postordre. Godt de den gang ikke kjente til Internett.  

Men det var enklere før. Jeg brukte 42 i skostørrelse, og sko ble kjøpt i butikken. Du fikk med skoene hjem  - samme dag. I dag slipper jeg å gå i butikken, men jeg vet heller ikke om skoen som kommer på døra passer.  Det var enklere før. Nå er jeg eldre, og kroppen forandres.  Det henger vel sammen. Mer vekt, trenger stødigere fot. Dårligere hørsel, krever større ører, og hårtap på hodet øker veksten av øyebryn og nesehår. Så nå bruker jeg 43 i skostørrelse. Slik er det bare. 

Slik går jeg og grubler. Har familien det bra? Det gikk fint med fødsel for min datter. Selv valgte jeg å spille fotballkamp mens kona hadde startet med fødselsveer. Ikke et stolt øyeblikk å se tilbake på. Men jeg var mindre bekymret den gangen, og tenkte  -  dette går bra. Det gjorde det også. Klokken 0345 henter jeg datter og svigersønn. De hadde behov for hjelp til å komme til fødestuen. Begge virket rolig. Mens jeg prøvde å late som jeg var rolig. Jeg ble gjennomskuet av dem begge. Kjørte fortere enn normalt.  Etter 4 stans på veien til Bærum sykehus, var jeg forberedt på fødsel i bilen. Men, det går jo som regel bra.  Det gjorde det denne gangen også. De kom frem i tide, og de fikk sin sønn 2 timer senere. Tenk, nå er jeg “Goffa” til 3 gutter. Hvem skulle trodd det på 80 tallet om en langhåret Røagutt.  Vasamann ville nok helt sikkert i dag ha tenkt slik dersom jeg så meg selv den gangen:  "lurer på hva foreldre sier om det antrekket”. Lang på håret, hullete jeans og stor strikkegenser stappet ned i buksen, og rosa basketballsko fra Adidas. Det kan ikke bli mer 80-talls look  enn det. Jeg  glemmer heller ikke vår russebuss med navn Sugar Mountain, etter Neil Youngs låt. Bussen med grafittikunst både ute og inne. Bildekunst som i dag uten tvil ville nådd førstesiden av VG, og skapt debatt på TV og forargelse hos Ottar. Godt at de verste bildene var på innsiden av bussen. Note to self: Mindre fordommer for ungdommen, jeg har vært like ille selv, kanskje verre!  

Hvilken verden vil barn og ungdom vokse opp til? Får de det bra? Hva vil de oppleve av klimautfordringer, krig og elendighet? De får det sikkert like fint, og like bra som oss, bare andre forutsetninger.  Det begynner å regne. De store tankene flyttes til de mer trivielle refleksjonene.  Nå får jeg testet ny regnbukse. Det regner i Skottland. Det regner faktisk MYE i Skottland. Ny bukse med glidelås i siden, gjør det enkelt å ta på buksen med støvlene på. Dette har jeg tenkt på, og bevisst anskaffet. Trekker hetten godt over hodet og vandrer videre. Vi er flinke til å kle oss i Norge. Er det bare et image, eller en klisje?: “Det finnes ikke dårlig være” etc. Nei, før brukte vi ordentlig regntøy. Fra topp til tå.  Jeg husker min Helly Hansen, oransje regnjakke og bukse. Stiv, tykk og lite funksjonell. Hyppig brukt, holdt vannet ute, og kondensen inne.  Det er bedre nå. Nå har vi allværsjakker. Jakker som passer til alt vær, eller bare litt av alt vær? 

Det er søndag og jeg nærmer meg slutten på turen. Passerer Sætern gård og jeg er på vei ned mot Øverland. DNT har en aktivitet for barna, og mange er ute på tur. Jeg vandrer sikk sakk gjennom barnefamilier. Barnefamilier med både sekk og barnevogn. Arven og tradisjonen holdes vedlike. Men alle er ikke like flinke til å kle seg, eller te seg. Regnet øser ned. Jeg møter en familie på 4. Boblejakke, jeans og Uggs, på både barn og foreldre. Uten lue og ingen kontroll på en liten hvit hund. Hva tenker du på, når du velger et slikt antrekk på en regnværsdag? … og hvorfor kan ikke disse menneskene forstå at ikke alle ønsker å hilse på en våt liten gneldrende hvit hund? Jeg bare undrer. Men, denne kategorien mennesker  er åpenbart ikke bekymret for å bli våte, slik som jeg er. For nå kjenner jeg det. Fukt på innsiden av buksen. Er det kondens, eller er det vannet som trenger inn?  Buksen er kanskje ikke så bra som jeg hadde håpet. Må jeg kjøpe enda en ny før avreise? Lar tankene vandre og skynder meg langsomt mot Haslum. 

Hjemme igjen etter nok en treningstur. Jeg må bare innse at jeg er i ferd med å bli en av de gubbene som har en mening om alt og alle. De gode, udugelige og hårreisende meningene.  Ønsker jeg å bli en slik grinebiter av en gubbe? Det var ikke bedre før. Ungdommen i dag har andre forutsetninger, andre verdier og har vokst opp i en annen tidsalder med en annen teknologi. . Det er jeg som må tilpasse meg de nye tider. Det hele skal starte med at Vasamann nå skal ta landet Vikingene aldri klarte å erobre. Nå skal jeg “ta” highlands. Vandre i fotsporene til skotske legender. Jeg skal tenke positivt, skape nye eventyr og historier. Vinne ny energi og bytte ut bekymringer med optimisme. For det går som regel bra. 20 dager til avreise. 

God påske!