DAG 2: Det er bare FANTASTISK

Opplevelser, vær, mennesker og vakker natur. En ny dag. En bedre dag. Men, i morgen venter den tøffeste dagen. 

Jeg skrur tiden tilbake 24 timer. Poster blogg og logger ned pc. Fakta; - det er flere enn 200 personer som følger min reise. Imponert, glad, stolt men ikke minst veldig takknemlig. Takk for alle heiarop og oppmuntringer. Takk for at dere gidder å lese mine tanker. Det motiverer og gleder. Men tilbake til i går. 

Jeg tar turen til den lokale puben. En pub fra 1730. I dag er den fylt til bristepunktet. Det er en liten pub, så vi er ikke flere enn 20 personer.  I hjørnet henger Alex og Stuart. De gjør alt de kan for å sjarmere de lokale damene.  De enser ikke den norske vikingen (uten cowboyhatt) som entrer rommet. Like greit. Jeg går inn i restauranten. Bestiller øl og middag. Belhaven Best, er en fantastisk øl. Flat, lite kullsyre og mye smak. Det blir med en. Så går turen tilbake. Tidlig i seng. 

Kl 0600 står jeg opp. Behøver ingen vekkeklokke. Jeg ligger med startnummeret på brystet, bare venter på at klokka skal bli 6. Gjennomfører rituale for føtter, knær og lår. Det tapes og  plastres. Jeg setter på kompresjonsstrømper og knestøtte. I dag blir en tøff dag. Men jeg er forberedt. 

Jeg spiste Gravlax til frokost. Det er slik det heter på skotsk. Mange norske ord i deres språk. Deler bord med et veldig hyggelig ektepar fra Nova Scotia i Canada. Men den fisken…. Tilbake på rommet og gjør meg klar for dagens økt. Sjekker ut, sjekker kart og forlater Drymen kl 0815. 

De første 4 km er uten GPS. I dag skal jeg inn i høylandet. The gateway to the highlands. Jeg skal gå i nasjonalparken Trossach, klatre  over Connick Hill, samt stable meg ned til Loch Lomond. Jeg går å “hilser” på gravlaksen hele veien. Beslutter å spise første sjokolade for å endre smak.

“Hvor går jeg nå”? Stusser, litt usikker. Stopper, sjekker kart og ser meg rundt. Igjen usikker, men ikke bekymret. Jeg har innebygget kompass i hodet,  jeg vet hvor jeg skal gå, men fint å finne riktig rute. En Tesla svinger opp på siden av meg. En søt skotsk dame åpner vinduet. “Are you lost?” Jeg bare smiler. Det er ikke så ofte du møter slike flotte damer i Skottland. Får en “flashback” fra et sommerminne fra den franske riviera. Langt blondt hår vakte oppsikt på rivieraen den gange. Bilen stanser, og damen i bilen spør hvor mye jeg skal ha for å bli med den franske damen hjem. Perpleks og overrasket, svarer jeg at jeg ikke var interesert. Jeg har fått mye tyn av “gutta” for valget.

På dette tidspunktet i historien passer det å sitere Bob Marley. Damen i bilen kommer jeg tilbake til.

Bob Marley:  “ Bob ble engang spurt om det fantes en perfekt kvinne. Bob svarer og jeg siterer: “Hvem bryr seg om perfeksjon? Selv månen er ikke perfekt, den er full av krater. Havet er utrolig vakkert, men salt, mørkt og dypt. Himmelen er alltid uendelig, men ofte overskyet. Så alt som er vakkert er ikke perfekt, det er spesielt. Derfor kan hver kvinne være spesiell for noen. Slutt å vær perfekt, men prøv å være fri og leve, gjør det du elsker, ikke for å imponere andre”.  “Cud you be loved”. 

Tilbake til damen. Hun går ut av bilen, peker og gestikulerer på herlig skotsk. Avslutter med å si: “I wish you a great trip to Rowadennan. It's a long walk,  I would rather go by car”. Jeg takker og bukker og begynner den lange ferden. For det ble en lang ferd. I dag har jeg tilbakelagt 26 km og brukt 8 timer. Jeg kjenner det i alle muskler. Men slik får det være.  Det er et faktum at jeg er bedre i kroppen i dag enn i går. 

I dag har jeg har vandret i vakker natur. “Do you hear the ko -ko?" sier en brite til meg når vi sammen går over åskammen. En gjøk som varsler “et godt omen”. Jeg ber han finne gjøken, sette seg under treet, og ønske seg noe. Han bare ler, slår meg på skulderen og sier” have a nice day and safe trip”. 

Conic hill er episk. Jeg går nesten alene opp over fjellet. Skritt for skritt blir utsikt bedre. Highland viser seg i all sin prakt, og under ligger Loch Lomond. Det er deilig å gå alene å tenke. Skuffelsen var derfor stor når jeg runder hjørnet på toppen. Horde med mennesker. Jeg overdriver ikke. Turister med og uten turtøy, ikke minst manglende fottøy. Det viser seg at Connick hill er en turistattraksjon.  Busslaster med turister har tatt  turen opp fra Balmaha. En liten landsby på andre siden av fjellet.  

Veien ned til Balmaha ble tøff. Mye folk, dekker hele bredden. Veien går ned via en bratt steintrapp. En ting er sikkert: de skotske cerpane har laget trinnene ned fra fjellet alt for høye. Trinnene var så høye at hvert skritt ble en prøvelse for slitne knær. Det ble tøffe 5 km.

Loch Lomond. Ikke bare skottlands største innsjø, men en innsjø som også har mange små øyer. Kjøper en sandwich to go i Balmaha. Ønsker meg bort fra alle turistene. Tar så fatt på de siste 12 km. 

Nok en spennende prøvelse. Det gikk opp, det gikk ned. Det var over,  og det var rundt en stein. Men stien var fri for folk og jeg kunne igjen nyte vakker natur, og tenke egne tanker.  I dag stoppet jeg regelmessig. For å hvile, spise og bare nyte. 

Dagens fakta: Inchconnachan er en liten øy i Loch Lomond, i nasjonalparken Trossachs. Selv tok jeg ikke turen ut til øya, men den er på mange måter unik. Dette er det eneste sted utenfor Australia hvor du kan møte "ville" kenguruer. Nei, dette er ingen aprilspøk. Men øya er hjem for ca 10 kenguruer som fritt oppholder seg på øya.  Denne øya har vært hjemmet for en liten koloni kenguruer siden 1940, mer vet jeg ikke. 

Loch Lomond er Skottlands største innsjø. Innsjøen markerer overgangen fra Lowlands til Highlands. Nord i sjøen strekker frodige dalfører seg og danner en fin overgang til vakre fjelltopper som skimtes i det fjerne. I sør er landskapet preget av eiketrær og tett vegetasjon. Store røtter som slynger seg rundt stier og kratt. Området er også kjent for å være  hjemmet til “Red deer” - kronhjorten. Stien rundt sjøen er ulendt og lite bebodd. Landsbyen Luss er en koselig liten by med steinhus, som ligger langs bredden av Loch Lomond. Den ligger på den andre siden av sjøen der jeg i dag har vandret. På kirkegården ved den gamle kirken i Luss (som forøvrig er veldig vakker) kan du finne  gamle vikinggraver av vikinger som trodde på kvitekrist. 

Tilbake til turen. Til tross for at jeg er sliten, gikk turen i dag bedre enn i går. Mye å se på, gjør det lettere å holde humøret og spirit oppe. Ikke minst, glede seg over at jeg faktisk kan gjøre noe som jeg elsker. Akkurat slik Bob sa. 

I kveld bor jeg på et fint og koselig hotell. Rowardennan Hotel. Ved ankomst spurte jeg om det var et apotek i landsbyen. Resepsjonisten smiler tappert. Usikker på om hun skal le eller gråte.  “This is a village, you need to go back to Drymen if you like to go to a pharmacy, and I guess, you don't want to do that!”. Det hadde hun helt rett i. Da var jeg sliten, men ikke ferdig. 

Kyllingen til middag var sterk.  Var nødt til å skylle den ned med to halvlitere. Det er da jeg ser Alex og Stuart. Mine to skotske venner fra i går. Jeg tar med meg min øl og setter meg sammen med dem. Tonen var litt annerledes i dag. Alex klarte ikke å gå. Vannblemmer og vonde muskler. Han smilte tappert. “How are you my friend?" spør han meg. “Fine, tired but fine”! Svarer jeg. “What about you”. “I'm feeling terrible”. Vel, vel tenker jeg, det koster å være kar. Storkar som de sier i Coop reklamen. De begge kjørte løpet i går, og straffes i dag. 

I morgen blir nok en tøff dag. Etappen er ikke så lang - ca 21 km, men veldig krevende. Jeg forventer å bruke 9 til 11 timer. Dette er gøy, tøft, men en fantastisk opplevelse.  Sov godt kjære venner. Jeg gleder meg til i morgen.