Dag 3: What a feeling......

D- dag. D - for dagen alle frykter. Den tredje dagen. Dagen da kroppen og alle muskler ikke spiller på lag med hode. Dagen jeg har fryktet. Den mest tekniske etappen. Etappen som tar deg forbi klipper og stup, over og under røtter, og rundt og over spisse store steiner. Etappen hvor det er skjedd ulykker. 

 0350, er den ikke mer? Jeg er våken og spent. Prøver å sove.  0500, for tidlig å stå opp. 0530, kan ikke vente lengre. Jeg spretter opp fra en knall hard seng. Ja, du leste riktig. Definitivt ikke en Jensen madrass. Kanskje ikke av vesentlig betydning. Viktigere er at jeg føler meg kjempeklar. Kjempeklar for en ny og spennende utfordring. It is all in the mindset. Plastrer føtter. Det tar tid.Tid er ikke viktig, beina og føtter er viktig. De skal holde i 12 mil til. 

Frokost kl 0700. Nå kjenner alle Vasamann. Jeg hilser og slår an en prat med Jenny og Gorden fra Denver. “How are you feeling this morning Alex”?. Skotten sliter.” Im not sure if im manage to walk today”. får jeg som svar.  “You can do it, it is all in the mindset” svarer jeg og går videre. Noen halter, noen uttrykker frustrasjon og de fleste gruer seg. Jeg hilser på paret fra Canada, Carol Ann and Ben. Nikker anerkjennende til de to unge politi damene fra Hanover. Skulle jeg røpe min plan? Burde jeg dele det jeg har funnet ut? Velger å holde det for meg selv. Optimist, klar og med en plan. Spiser frokost med et stort smil. Ingen Gravlax. Blir nok en stund til neste gang. I dag ble det Porridge.. Alex spør: “how are you feeling” -” I feel great, I actually feel fantastic”. Stuart smiler, og uttrykker “ a true Norwegian viking” 

I lokalet sitter også 2 par fra US.  De er av den type personer som snakker med utestemme og store bokstaver. Ingen interesse for andre, og ingen interesse av Vasamann. De passerte  meg på veien til Rowadennan i går.  Jeg hilser. Noe jeg alltid gjør når jeg møter noen på min vei. Både her og hjemme. Til barnas frustrasjon. Amerikanerne hadde ikke tid til å hilse. 

I dag møter jeg de 4 “make America great again" før avreise fra hotellet. De er klare. Snakker høyt om tid og framdrift. De haster av sted. Kun iført kortbukser, t-shirt og joggesko. Det skal gå raskt. 15 minutter senere er jeg pakket og klar. I motsetning er jeg kledd for alle forhold. Slik vi vikinger alltid gjør. Like viktig som bekledning er hva du har med deg av skift, vann, og Macgyver stuff. Lederman. Forsvarets enkeltmannspakke og 5 meter snøre er en del av standard pakkingen. 

Research lønner seg. Ikke bare når du er på tur, men i alle sammenhenger. Jeg benyttet kvelden til å se etter alternative ruter. Jeg har funnet en krøttervei. Litt lengre, men bedre for kroppen. Veien kan være utsatt for steinras og det kan forekomme nedfall fra trær.  En risiko. En kalkulert risiko? Jeg tar aldri risiko. Jeg velger alltid det sikre alternativet. I dag er dagen for nye utfordringer. Dagen da jeg også strekker min egen risikogrense. Jeg velger alternativ rute. Den ruten ingen andre kjenner til, eller velger å gå. Den ruten som ikke ligger inne i GPS. Men er den ruten jeg har funnet og velger. 

En fantastisk dag. Solen stråler. Solen stråler aldri i Skottland. I dag gjør den det. Jeg må ha gjort noe riktig for å fortjene dette. Jeg fryktet at hvert skritt skulle gjøre vondt. Den tredje dagen. Jeg svever formelig over stien av begeistring. Proppfull av pågangsmot og adrenalin. “A man with a mission”! Meter for meter mot nye høyder.  Smiler når jeg tenker på de som sliter. De som nå sliter med steiner og røtter. Veivalget var smart. Faktisk er det smarteste jeg har gjort siden jeg giftet meg med Hege for 32 år siden. 

Jeg sitter nå på hotellet etter en lang dag og skriver bloggen.  Jeg har knapt nok internett. Det bekymrer. Jeg har noen fine videoer. Får ikke lastet video på bloggen. På høyttaleren ljomer “what a feeling" med Lionel Richie. “Oh what a feeling, when we-re dancing on the ceiling”. Perfekt timing og inspirerende. Slik jeg føler meg nå. Gøy å skrive inspirerende å dele. 

Mitt veivalg tar meg inn i tanker og fantasier. Jeg vandrer blant alver og fabeldyr. Mosegrodde trær, store steiner, bekker og små fossefall. Gamle bosetninger, og gammel skog. Samt en fantastisk utsikt over hele Loch Lomond. Var det ikke her Ghillie Dhu vandret? Kanskje det er noe i de gamle mytene og i den skotske folketroen?

Skottene hadde ikke troll slik vi hadde i Norge. Skottene har sine egne feer, alver og skikkelser. Jeg kan derfor ikke unngå å tenke på skotsk folklore når jeg vandrer her på historiske  mosegrodde stier. Kommer det et steinras? Omkranset av store trær, dype skoger med høy vegetasjon. Glatte røtter og store steiner. Det er er nesten som om de gamle trærne snakker til deg. Ghillie Dhu er bare en av mange gamle myteskikkeler som dukker opp i skogen. Ghillie var en snill “mountain spirit”, og myten sier at han har reddet mange barn som har forvillet seg bort i skogen. Kledd i mose og busker fremstod han skremmende.  Men Ghillie var en skikkelse som ble omtalt som vennlig og omsorgsfull. En barna ikke skulle frykte. 

Etter 2 timer på alternativ rute, møter jeg hovedløypa. 

Tid for lunch. Finner et flott sted i solen. Bretter ut min “Vidda stol” (kan anbefales), finner frem en pose med Real turmat. Bare å nyte. 

Så dukker de opp. Jeg er snart ferdig med lunchen. Amerikanerne kommer. De ser slitne ut. Fryder meg av synet. Så får de øye på meg. “What the h…..How did you manage to get here before us? Jeg sitter bare og smiler. Nyter at de missliker at en cowboy fra Norge har “lurt” seg forbi skarpskodde amerikanere.  “I did some research". De bare ser rart på meg og haster videre. 1-0 til Vasamann. Formelig elsker slike situasjoner. Jeg tar meg til kanten av hatten, som et tegn til hilsen og uttrykker “stay safe”. De haster videre. 

Pakker sammen. Nå venter de siste 10 km. Etter noen km møter jeg amerikanerne igjen. De spiser lunch på et lite sted som heter Invoran. Jeg kan ikke dy meg. “Howdy” igjen hilser til hatten og sier:  “have a nice lunch and enjoy the ride”. Jeg tror ikke de likte det. De svarer ikke.  Like greit. 

Resten av dagen blir en kjempeutfordring. Bratte stup, store steiner og et vanskelig terreng. stedet hvor Rob Roy Macgregor hadde sin hideout. En grotte som også ble benyttet av kong Robert de Bruce. Men det kommer jeg tilbake til i morgen. Men det er også hvite strender, små oaser, og vakre åskammer. Trær som vokser ut av steiner og busker som henger over stien. Stien har alt. Et paradis. Som jeg er heldig å oppleve Men stien er tøft og vanskelig, men det er gøy! Jeg bruker alle muskler, og krabber formelig opp langs fjellkanten. Høyderedd eller ikke, bare å glemme det i dag. 30 meter rett ned i steinrøysa langs bredden på Loch Lomond. Det skulle tatt seg ut……det stod ikke i min risikoanalyse i dag. Det går bra.  Det gjør som regel det. Gode forhåndsregler hjelper, og i dag var mine staver til stor hjelp. Jeg har hørt de som sier at staver er for gamlinger. Jeg er gamling. Ok , det fungerer for meg.  

Etter 7 timer og 22 km i tøft terreng når jeg enden av Loch Lomond. En ferge skal ta meg over til den andre siden av vannet.  Der skal jeg  bo for natten. Det var ingen ferge, men en åpen 20 fots  båt. Langs bredden av Loch Lomond ligger store flotte daycruisere. Det er lørdag og skottene benytter soldagen til å teste båt, vannscootere og anlegg. Kontrasten  er derfor stor. Fra å vandre på en 400 år gammel sti, i urørt natur, til store luksuriøse båter på den andre siden av bredden. Neste som to forskjellige verdener og tidsalder. 

Stanser to skotter på vei inn til hotellet. “Can you take a picture of me in front of Loch Lomond?". “Sure”. “I'm Mark from Glasgow, and this is my wife Linda”.”We have a camping house stationed here. "Where are you from?” "I'm from Norway”, Mark stopper opp, måler meg opp og ned, smiler - så kommer: “a norwegian with a cowboy hat”, "I like it”. Why don't you join us for a drink later?”. Det er noe med skottene. Du snakker med dem i to minutter, så blir du invitert på en drink. Can't stop loving it. 

Nå er jeg  på Ardluie hotel. Et rom som holder 25 grader,  fluespray i vindusposten, puben i etasjen under og hovedveien utenfor vinduet. Just great. Løfter på sengetøyet. Mangler bare at det er bedbugs i sengen. Ingen Bedbugs, men kontrollen må utføres.  I morgen skal det regne. Endelig litt skotsk vær. Ny spennende dag. Dagen jeg skal gå opp, opp og opp. Passere Bridge of Orchy og ender opp i Tyndrum. En øde plass med  en bensinstasjon og et motell.

Har nettopp spist middag med mine to nye kanadiske venner. Bob er pensjonert politimann, og Carol Ann er pensjonert engelsklærer. Begge er 60. Noen er heldigere enn andre. Noe å tenkt på for vår regjering.  

Så langt en helt fantastisk opplevelse. I'm loving it. Glad og takknemlig. Ikke alle får muligheten til å  leve ut en drøm.