Dag 4: what is under the kilt?

Internett som fungerer. En selvfølge. Burde det egentlig være det på en tur som dette?. En tur hvor tanken er å koble av. En tur hvor jeg ikke skal tenke på emails, telefoner eller nyheter. Det lar seg kombinere. 

Happy birthday to you, synger Steve Wonder. Musikken dundrer ut av høyttaleren. Ikke på mitt rom. Men fra puben under mitt rom. En gammeldag jukebox får musikken til å riste i veggene. Ardluie er et lite sted. Et sted hvor alle samles når noen har fødselsdag. Det skjer åpenbart i dag.  Gamle og unge. Alder er ingen hindring. Alle er der, og alle feirer jubilanten. Hvor lenge vil de holde på? Lytter til lydbok. Overdøver ikke musikken. En god bok. En bok av Ørjan Karlson. Lytter mens jeg pakker sekken for en ny dag. Så er den der igjen. En ny runde med Happy birthday. Det ble en lang kveld. 

Tidlig oppe og utfører mine ritualer. Kunnskapen fra førstegangstjenesten sitter fortsatt. Samme prosedyre hver morgen. Frokost kl 8. De fleste gjester er alt på plass. Husker du Stompa? En fantastisk ungdomsforestilling vist på Norsk rikskringkasting på 70 tallet.. Gutta fra Lagåsen privatskole. Der kun Stompa ble kalt Stompa. De andre het Bodø, Stavanger og ikke minst Sørlandet med lang Ø. Slik er det her også. Her sitter de alle sammen; Oregon, Berlin, Amsterdam, Denver, Portland, Ohio og Novo Scotia.  Jeg er  den eneste med et navn: “Good morning Carl the viking” lyder det fra Dever. Stolt og fornøyd.

En spennende dag i vente. Etter en rask "fergetur" venter turen til Tyndrum.  25 km med mye stigning.  Overrasket. Kroppen fungerer. Kroppen fungerer bedre og bedre. Føler meg sprek og opplagt. Det regner. Ingen betydning for opplevelsen. I dag skal jeg se nye steder, møte nye folk, og skape ny minner. Skyene henger lavt over Loch lomond. Det lukter av vått gress. Buskene har fått knopper. Knopper som vil springe ut  i blomster og blader de nærmeste dagene. Fuglene kvitrer sin deilige morgensang, og enkelte blomster strekker seg ut av gresset. Det er vår i the Highlands. Her vandrer jeg. Klokken er blitt 0900. 

Dagens rute inneholder steder av historisk betydning. Steder jeg bare har hørt om. Steder som er av stor betydning for den skotske kulturen. 

(Gjeiter , Loch Lommond, Team Portland, Novo Scotia og meg)

I går passerte jeg grotten til Rob Roy Macgregor (1673- 1734) eller bare Rob Roy. Han hadde tilholdssted i en hule på østsiden av Loch Lomond.  Rob Roy er opphavs-figuren til den mer kjente Disney figuren Robin Hood. Rob Roy var en lovløs adelsmann, og var en viktig skikkelse i denne regionen.  Stedet var også tilholdsted for kong Robert de Bruce. Rob Roy deltok på Jacobite opprøret  En klansmann som supporterte Bonnie Prince Stuart. 

Etter 4 km passerer jeg The Drovers inn. Etablert i 1715, et av de eldste “vannhullene” med overnatting i regionen, mest kjent som det sted med høyest paranormal aktivitet i Skottland.. 

Til tross for regn, føler jeg meg oppglødd. Likevel tar jeg meg ikke tid til å stoppe. Jeg vandrer videre. Etter en stund møter jeg 3 skotter på sykkel. "I'm impressed" uttrykker jeg. “How do you intend to manage the next 25 km?" Gårsdagen var tøff på beina, og umulig for en sykkel. “We will go on one wheel!” sier en av gutta, skratter og sykler videre. Gøy at de prøver, men sykkelen må bæres eller kastes. 

Falls of Falloch en fantastisk naturperle og nydelig badekulp. . Dette stedet omtales også som badestampen til Rob Roy. Jeg føler ikke kallet til en dukkert. Selv om det trolig hadde gjort godt for kropp og klær. Jeg har dusj på rommet.. Men jeg er usikker på om det kan kalles en dusj. Til tross for demontering av dusjhode, banking i veggen og snurring på alle kraner, så fungerer dusjen dårlig. Jeg kunne like gjerne vasket meg i vasken. Dusjen  bare drypper. Ren ble jeg, men har skitne klær!. 

Så titter solen frem et øyeblikk. Et varsel om oppholdsvær. Solen blir der ikke lenge. Nye regnbyger. Regnbukse går av og på. Jeg har tid til det. Nyter hver meter. Hver meter er en ny meter. En meter som jeg aldri har opplevd tidligere. Hva finnes over bakkekammen ? Hva vil jeg se? Hvem vil jeg møte? Gode positive tanker. Tanker som forsterker opplevelsen.  Tanker som bidrar til at hver meter føles lett. 

Jeg blir tatt igjen av Novo Scotia. De heter ikke Ben og Carol Ann.(som jeg tidligere har skrevet)  Det er Dan og Jo-Ann. Jeg forteller dem at jeg skriver blogg. En blogg hvor jeg har brukt feil navn. De ler. Vi velger å gå sammen videre. På ny blir  vi tatt igjen. Denne gangen av Denver. Et ungt ektepar på 30 år. Han er fugleinteresert og en artig fyr. Vi har nå blitt en liten gruppe på 5. Vi vandrer langs den grønne dalsinden. Sauen koser seg i åskanten og lammen hopper rundt som små lekdyr.  Skyene henger fortsatt lavt. Stien er våt og sølete. I hver liten vanndamm er det 100 vis av rompetroll. Merkelig, men slik er det.

Vi tar igjen Amsterdam. Sammen  går vi mot en benk som står strategisk plassert lengre fremme. Der sitter Portland og spiser lunch. “We shuld do the same, lets stop for lunch here” sier Dan fra Novo Scotia. Denver og Amsterdam ønsker å gå videre.. “No, not here” sier jeg. De ser på meg. Jeg kjenner meg igjen. Høres rart ut. Men jeg gjør det. Jeg har aldri vært her, men jeg har gjort god research om turen og ruten. “Lets walk another 500 meters, up the hill, there should be a bench and a fantastic view point” sier jeg Carl the viking. Portland, Dan og Jo-Ann bare ser på meg. “How do you know that?”. sier de i kor. “Trust me I know”. De tok sjansen. Hvilken lykke. Jeg fikk rett. De strålte av begeistring og uttrykker; “We have our own Macgyver”.  Jeg smiler og aksepterer tilliten. 

Men det skulle bli enda bedre. Solen kommer frem. Varmer opp både slitne bein og kropper. Dampen stiger  fra gresset og skyene forsvinner. Vi tre (Novo Scotia og jeg) vandrer videre. “Look, look, there is a Scottish cow” uttrykker Jo-Ann og stråler av glede. Hun har ønsket å se en skotsk langhåret ku. Bonden står der.  Jeg begynner selvfølgelig å prate med han. Han presenterer seg. Dan sperrer opp øynene og uttrykker: “You  must be joking” sier Dan til bonden. Dan forsetter “Iv got the same name, and my family once migrated from Scotland”. Jeg er vitne til en helt spesiell opplevelse. Disse to har aldri møtt hverandre. De møtes tilfeldig på en øde plass i the highlands, og de har et slektskap. De heter ikke Hansen eller Jørgensen. Dette er “the MacGillivray”.  

Så ankommer vi Strath Fillian Priory. et gammelt tempel for augustinerordenen. Templet som i dag kun er i ruiner er bygget i 1318 av Robert the 1st of Scotland.  Vi snakker selveste Robert De Bruce. Jeg blir andektig når jeg tar og føler på de gamle, mosegrodde steinene. Steiner som ble nedlagt av datidens arbeidere for over 700 år siden. Kjenne på energien til flere generasjoner med folk som har vært bosatt i området eller vært gjennomreisende. Jeg lukker øynene og forestiller meg: Lukten av hester, støy fra arbeider som hakker, graver og løfter tunge steiner. Adelsmenn som sitter på sine hester,  i fine kapper i sterke farger, og  som bivåner det hele. Kvinner som rører i gryten og forbereder velling til arbeiderne,  og soldater som holder oppsikt over det hele. Tenk om steinene kunne prate, hva de skulle kunne formidle?

Endelig fremme. Det ble 25 km på 8 timer og 15 minutter. Bare en rask innsjekk, før en øl og middag i puben. Mine kanadiske venner sjekker inn og går til sitt rom. “Are you the owner of this bag” sier en dame på ca 75 år. Resepsjonisten har få tenner, 3 lag med brunkrem i fjeset, miniskjørt og er ca 160 cm høy. “Yes, that's mine” sier jeg selvsikkert. “That bag is so heavy”, I think I can fit inside your bag” sier damen og ler. Jeg ler med henne. “What have you got in your bag son” sier resepsjonisten gliser med sitt tannløse smil.. Jeg begynner forsiktig, en pc, ekstra klær, and I got my kilt!.” Damen gapskratter og uttrykker: “ I don't care about the kilt, I care about what is under the kilt”. Tiden er inne og jeg svarer på samme måte: “join me to my room and I will show you”. Nå knakk damen sammen i en latterkrampe. Hun hadde nok ikke forventet en rask replikk. “You are a cheeky one”. Så går hun og henter min frokostpose. Nå hadde jeg varmet opp, så jeg kunne ikke dy meg. “I have also ordered someone to carry my luggage to my room, it is written here in the reservation”. Den voksne damen fikk seg en ny god latter og sparket meg ut av døra. “Good luck tomorrow and sleep weel”. 

Jeg trenger good luck. I morgen går turen over  Rannock Moore - 32 km. Den lengste etappen. 10 -11 timer. Gleder meg. God natt fra Tyndum.