Dag 5: Carpe Diem

Plan er viktig. En plan for dagen styrker muligheten for måloppnåelse. Jeg har en plan. En plan for hver dag. Hver dag har sitt særpreg. Underlag du går på. Hva du skal se, hvor du skal stoppe. Hvor langt skal du gå. Hvor skal du gå? Forberedelser på det som skal skje i morgen starter hver kveld.

Dagens plan. Beslutet å gå  alene. Alene alle i 33 kilometer. Alene fra Tyndrum til Kinghouse. Det er det jeg ønsker og det er det jeg har tenkt. Etappen er en av de flotteste på turen. En opplevelse jeg ikke ønsker å dele med andre. Men det gikk ikke helt som planlagt.

Jeg skrur tiden tilbake til kl 0215. Våkner. Var det noen i gangen? Med ett får jeg det for meg. Var det resepsjonisten? Hva var det egentlig hun trodde? En absurd tanke.  Ingen flere lyder. Godt. Prøver å sove igjen. Gleder meg til den nye utfordringen. Tidlig opp 0530. Frokost og ritualer.. Ferden mot Kinghouse starter kl 0700. 

Ingen ute enda. Jeg er først. Overskyet, litt trekk av vind og 4 grader. Perfekt turvær. I dag skal jeg gå langt. Det blir krevende. Ikke lengden, men underlaget er krevende. I dag bærer jeg min Vasalopp t-skjorte. Trekker t-skjorten andektig over hodet hver gang. Minner, gode minner. Minner som motiverer til ny dyst. Ny dyst i dag. Game on! 

10 km til Bridge of Orchy og 15 km  til Ranock moor. 33 km til  Kinghouse.  Gleder meg. 

Jeg er som et lite barn på tivoli. “Kan jeg prøve radiobilene?” nå vil jeg skyte på blink”, “kan jeg få candyfloss”? “Kan vi se der”? Forventningsfull, spent og rastløs. Slik som barn flest.  Alltid på beina. Aldri gangfart, bare løper. Slik er det med meg også i dag. Spent som et lite barn. Dette er den 5. dagen. Dagen hvor jeg skal gå lengst. Forventningene til dagen og spenningen burde vært borte nå. Men spenningen er der. Hva ser jeg rundt neste sving? Hva vil jeg oppleve. Lekende og nyskjerring. Krummer nakken, justerer sekken. Setter hatten riktig. Strammer skjerfet i halsen. Jeg sjekker støvler. Mobil i venstre lomme og briller i høyre. Jo, alt er som det skal være. Bare å gi gass. 

Det måtte straffe seg. En dag må smellen komme. Har ikke tenkt en negativ tanke på hele turen. Gode forberedelser leder til gode opplevelser. Slik har det vært hver dag. Sol er bonus. Men i dag…. Adrenalin, spenningen og gleden av å oppleve The Highlands på denne måten tar overhånd. Jeg holder høyt tempo. Et for høyt tempo. Jeg vil være først og jeg vil være alene. En “sykelig”  tanke. Trolig også uoppnåelig tanke. Men jeg vil prøve. Jeg begynner å ta igjen andre “walkers”. 

Er du en “walker” spurte kioskdamen meg i går.. Høres ut som en sykdom eller zombie fra en  skrekkfilm. Se det for meg. . Pass deg for the walkers, they only come out at night. Lett å la seg rive med når du skriver. Men det er et faktum, vi er “walkers”. Vi møtes i “løypa”, vi hilser og snakker. Vi er et community. We are the walkers. 

 “So you are talking to the sheeps” sier en mann i jeans og joggesko. Han vandrer sammen med en dame. Hun har treningsdress,airpods i ørene,  joggesko og bærer en sekk. Disse er nok i midten av 30 årene. “Yes”, svarer jeg “ I love speaking to all animals. I always speak to animals. All sorts of animals, even the birds.  Mannen bare hever på øyebrynet. Jeg tar ordet. “Im impressed” . Han ser på meg litt uforståelig. Så fortsetter jeg, “Letting your girlfriend carry the bag, and not you”. Han smiler tappert. Han bytter tema, “are you Swiss?” Jeg hilser og forteller hvem jeg er, og hvor jeg kommer fra. Det viser seg at disse to er fra Tasmania i Australia. “Traveling ligth” sier jeg og peker på sekken. Selv har jeg pakket alt for mye. Ikke bare litt, men langt mer enn behovet. Må ta lærdom av det. Det kan straffe seg. Men ikke i dag.  Jeg er  overrasket over  deres valg av sko og jeans, men nevner det ikke. Mannen ser på meg. Med et uttrykk som fremstår trist og frustrert “We lost our luggage on our way to Scotland”. We have only the clothes we are wearing”. Et mareritt.En utenkelig situasjon.Noe som ville satt de fleste ut av spill. Imponert over at de gjennomfører. Selv hadde jeg en plan. Nevner det ikke. Jeg pakket turtøyet i håndbagasje.Det lønner seg å være forberedt.  

Jeg har en plan. Jeg skal gå alene. Jeg setter opp farten. Langt raskere marsjfart enn nødvendig. En fart som får konsekvenser.  De holder lett følge, og de prater på ut og innpust.  Jeg må innse min begrensing. Sliten, jeg kan ikke være sliten nå. Jeg har 25 km igjen. Blir ikke kvitt disse to. Velger derfor plan B. “Sorry Ossies", "I need a technical break”, you go ahead”. 

Det ble en tidlig stopp. Tidligere enn planlagt. Nå gikk paret  fra Australia først.  Paret i jeans og treningsbukser. Det plaget meg. Egentlig helt håpløst. Men slik var det i dag. Jeg skulle være først.  Jeg slapp de 200 meter foran meg. Så begynte jeg å gå igjen. Ved Bridge of Orchy kunne jeg se at de gikk inn på hotellet. Nå har jeg muligheten, tenkte jeg.På ny satte jeg fart. Rask gange eller lett trav. Når bil veien. Den må krysses.  Ser til høyre og så til venstre. Kommer en bil langt der nede. Jeg rekker det, eller gjør jeg det? Legger inn en kort spurt. Har du prøvd å spurte med 14 kg på ryggen, fjellstøvler på beina og etter 4 dager på vandring? Estetisk var det ikke, og vondt var det. Jeg kom meg forbi paret fra Australia.  Men det har kostet. Vil det holde helt inn? 33 km høres langt ut. Spesielt når du har vandret langt hver eneste dag. Nå måtte jeg bare sørge for å holde trykket oppe slik at jeg var først i løypa. Fjellgeit, viking eller vasamann. Ingen av de bak meg holdt følge med meg opp bakkene i dag. Jeg borret staven hardt ned i bakken, sparket fra som om det skulle være en skitur, og tok elghufs opp bakken. 

Halvveis. Tøffere enn forventet. Det ble gevinst. Jeg er helt alene. Det er ingen å se. Møter heller ingen. Liverpool supporterne synger “you never walk alone”. Liverpool var også mitt lag. Men når Keegan flyttet til Hamburg, ble Liverpool aldri det samme.. Det var Keegan og kun Keegan. I ren gledesrus hyler jeg ut” I Am alone in the highlands”. Det føltes fantastisk. Men akkurat som i sangen til Liverpool så var jeg ikke alene. "Hallo", hører jeg med et bak meg.  Skvetter. Jeg har ikke for vane å skvette. Det er min kone som skvetter. Hjemme på Haslum er jeg på vei inn på soverommet for å legge meg. Møter kona i døren. Hun utbryter et mega hyl. Munch ville glede seg over både skriket og utseende. Skulle tro hun hadde møtt fanden selv. Jeg var redd våre nye naboer ville ringe politiet. Det var bare Vasamann. Nå er det jeg som skvetter og ser ut som et Munch maleri.  “Sorry” I really tried to make some noise” sier skotten som kom joggende. Han stanser. Vi hilser og vi skiller lag. Slik jeg liker det. 

Lunch. Lunch i det fri. Befriende, stille og fantastisk. Finner en god spot. En naturlig grop.  Mosegrodde steiner. 4 eiketrær som omkranser området. The great highland way går 20 meter på oversiden av min plass. Dette er min plass. En plass hvor jeg kan tenke mine tanker og nyte stillheten.. Ingen kan se meg. En bekk sildrer. Utsikt mot fjellet. En gjøk som sier “ko-ko. Perfekt. Nyter viltgryte. Tenker jeg er heldig. Heldig som kan oppleve dette. Heldig som kan skape mine egne minner og opplevelser. Grubler og nyter stillheten. Resten av tørrmaten som ikke ble spist, gir jeg til fuglene.  Kaster maten på bakken. Noe havnet i bekken. Splash! På ny skvetter jeg. Ryggfinnen på en ørret svømmer videre i bekken. Et øyeblikk i øyeblikket. 

Rannock More er fantastisk. Enda flottere enn jeg hadde forestilt meg. Tenk hvordan det vil se ut  her når det blomstrer. Ingen lyder. Bare stille. Kun fugler som bryter stillheten. Jeg har vandret i 7 timer og ligger langt foran plan. Det skulle ikke ha skjedd. Men må konstatere at det har skjedd.  Ingen blemmer eller problemer. Jeg går rett og slett for fort. Jeg glemmer å nyte. Jeg har nesten ikke tid til å stoppe å ta pauser. Spent på hva jeg vil møte. Hele tiden tenker jeg - må komme videre. Det skulle ikke skje. Det er nå. Ikke når jeg kommer hjem. Men nå. Nyt dagen. Nyt opplevelsen, Skap minnene. Bremser farten. Lar øynene  glid over horrisonten. De vakre åskammene, snøen på fjellene. De bratte fjellene. Lyng så langt øye kan se. Ingen trær, ingen blomster. Lukten av myr og en sol som bryter gjennom skydekket. Så magisk. Så perfekt.  

Jeg får også tid til å tenke på historien om Glencoe. Stedet hvor jeg befinner meg nå.  The Massacre of Glencoe fant sted i februar 1692. 30 klansmedlemmer fra klanen Macdonald ble drept da de skal ha falt i unåde av Kong William den 3 og Mary den 2. Dette er fortsatt ikke glemt og en viktig del av den skotske historiefortellingen. 

En vandring blandt gamle broer, fossefall, bekker og elver. Gamle bosettninger, ruiner og små hyggelige hotell. Skaper en perfekt ramme for en god tur.

Slik går jeg og grubler. Møter et britisk par som kommer fra den andre siden. De går fra nord til syd. De har med sin hund på tur. En hund som vekker mine tanker. . De kan fortelle at de 3 km lengre fremme har møtt en kronhjort. Jeg hadde klart å bremse farten, men ikke lenge nok. Takten øker. Kraftigere tak med stavene og lengre skritt.  Kanskje jeg også kan se kronhjorten?. Tar  frem kikkerten fra sekken. Det er ikke en ting jeg ikke har i sekken. Ikke en ting jeg ikke har tenkt på. Endelig kan jeg ta kikkerten i bruk. Ikke nok med det. Jeg har survival kit og førstehjelpssaker. De fleste ville nok ha droppet å ta med dette. Vekt er viktig, men ikke viktig nok for meg. Jeg ønsker å minimere risiko. 

Jeg fant Kinghouse. Her skal jeg bo i natt. Kingshouse, et passende navn for Vasamann. Her fant jeg også Kronhjorten som gresset utenfor hotellet. 

8 timer,  og  33 km. Vasamann  er klar for en ordentlig seng. Kanskje Kinghouse har en dusj verdi konger? Neste gang må jeg huske å ha med meg en rørlegger i sekken. 

I morgen skal jeg på ny klatre. Devil's Staircase skal bestiges. 

Carpe Diem fra Kinghouse