DING DING, Touchdown Glasgow!

Ingenting er som en hyggelig og romantisk biltur med kona til Lysaker kl. 0630 for å rekke Flytoget. Etter et tårevått farvel, en god klem og et klaps på rompa fra fruen, løftet jeg sekk og bag ut av bilen. “Pass på deg selv og nyt opplevelsen” sier fruen. Jeg smiler, takker, og tok fatt på den lange ferden mot høylandet i Skottland.  Fremme på Gardermoen er jeg alltid like spent når jeg leverer bagasjen. Vil jeg se den igjen? Ligger baggen på bagasjebåndet  i Edinburgh senere i dag, eller må jeg ut å handle nytt turutstyr? Alle disse bekymringer.  For 2 år siden opplevde jeg å stå uten bagasje, i en hel uke i Hellas. Utfordrende og krevende,  men det gikk fint. Jeg stilte litt “under dressed” i bryllupet som fant sted på AntiParos, men det gikk greit uten koffert i en hel uke. Bagasjen er merket med airtags, og kan lettere spores. Klart jeg ser bagasjen i Edinburgh. 19 kg på bagasjebåndet, krysser fingrene og går til sikkerhetskontrollen. 

Norwegian tok meg trygt til Edinburgh, og bagasjen dukket selvfølgelig opp på samlebåndet. Skal jeg gå på rød eller grønn sone? Jeg har baggen full av tørrmat.  Real turmat, skal fungere som lunch på turen. UK har strenge restriksjoner for innføring av mat. Jeg velger grønn sone. Har lest meg opp, og dette går bra. Nå venter buss til Glasgow. 

2 minutter tok det. Det var tiden det tok før en cowboy fra Texas begynte å snakke med meg. Det var min egen "cowboyhatt" som var utslagsgivende. Texaneren satt med sin store cowboyhatt og smilte når jeg kom inn døren på bussen. Han trodde han hadde møtt en landsmann. “Howdy, going to Glasgow” sier han. Han sitter der med sin kone som selvfølgelig har lilla hår, litt stor må være lov å si,  stor utregning og cowboyboots. Yes, svarer jeg raskt. Han var godt voksen og sier "where are you from son?” Nå har vi det gående, tenker jeg. “Oslo, Norway”! Jeg ante riktig. Jeg hadde forestilt meg en fredelig busstur på en time. I stedet ble det spørsmål og bekreftelser. “Our next visit will be to Norway, do you have any recommendations?  Kona hans bryter inn “ Look look, my first Scottish sheep” Hun har sett sauene som gresset på jordet. “Even the sheeps are smaller over her”. Slik holdt han det gående. Men vi kom frem. “Have a nice trip, see you in Norway!”

Glasgow eller Glas Gu, som byen først het,  er den største byen i Skottland, og den tredje største byen i Storbritannia. Byen ligger ved River Clyde. I middelalderen hadde Glasgow bispesetet, men Edinburgh var den gang, som i dag, mer fremtredende. Under den industrielle revolusjon ble byen kjent for sin høye kompetanse innen ingeniørfag og skipsbygging. I dag bor det ca. 1,1 millioner mennesker i byen,  og Glasgow har blitt en kulturhovedstad i Storbritannia. Nå står jeg her - i hjertet av Skottland. 

Pakket og klar. Usikker, men bestemt. Proppfull av selvtillit, men samtidig betenkt. 82 mil i beina og klar for langtur.  Det er herlig hvordan vi mennesker tenker og føler. I dag skal jeg bare nyte dagen, dersom det er mulig. “Blend in with the locals”. På med kilt, kjøpe noe lett pasta og en pint på en lokal pub med fotball på TV. Jeg bor fint på Radisson Blu, likevel forventer jeg lite søvn. Spenningen og tankene vil nok kverne rundt i hodet i natt.  I morgen starter eventyret, og jeg skal tidlig opp. 

En ting er sikkert, en storby er ingenting for meg lengre. Støy, mye støy.  Biler som tuter, mennesker som går i kø, syklister på kryss og tvers, og utrykningskjøretøy med skrikende sirener. Blinkende lys fra butikker og skitne gater. Biler som bremser og busser som “peser”. Bylarmen er øredøvende.  Mennesker som kun ser seg selv, og tenker på seg selv. De tykke, de tynne, de unge, de gamle, de trendy, de anonyme,de som sliter og de som tigger penger,  arbeidsfolk og hvitsnippene.  “Stinn brakke”, godt jeg bor i Norge. Men, jeg kan leve med dette i kveld. Vel vitende at det vil bli veldig stille de neste 8 dagene. 

Stille var det ikke under mitt møte med Stortinget. Jeg avla et besøk til beredskapsavdelingen til Stortinget for noen uker siden. Selve møtet fant sted i en lokasjon på den andre siden av gaten for Stortinget. Sikkerheten var god. Vi ble grundig sjekket før vi fikk slippe inn i lokalet. I et møterom satt vi 10 personer. Min kollega og jeg var godt i gang med vår demonstrasjon. Da går alarmen. Under normale omstendigheter vil møtet avsluttes, og alle trekker ut i sikker sone.  Men ingen av de ansatte fra Stortinget reagerer. De bare sitter der, uten å fortære en mine. Ignorerer lyden og følger vår demo. Vi fortsetter litt til, men jeg undres og må spørre. “Jeg ser dere blir sittende, er dette en ventet alarm eller øvelse?”. De bare smiler, ler og sier: “ Alarmen er ikke noe å bry seg om. Det er stortingssalen som varsler om at nå begynner en ny sak som skal behandles” Ringelyden eller alarmen var høy og skjærende. Det var umulig å presentere noe som helst.  Jeg foreslår en kaffepause. 

Klokkene ringer uavbrutt i 5 minutter! Hele 5 minutter ringer det for å vekke en stortingsrepresentant. En representant som kanskje holder på med noe annet? En representant som trenger å få beskjed om å innfinne seg i stortingssalen. Det er ca.1000 ansatte på Stortinget. Alle blir direkte berørt og forstyrret hver gang denne klokken ringer. “Hvor ofte skjer dette?” spør jeg nyskjerrig, men direkte. “Flere ganger om dagen” får jeg som svar. Nå merker jeg at jeg begynner å bli litt indignert. Jeg klarer ikke å holde igjen: “Er det virkelig slik at stortingspolitikerne ikke klarer å holde kontroll på egen møtekalender og tider?” Svaret fra diplomatiske stortings ansatte kommer raskt: “Nei ikke alle, de kan sitte i en viktig telefonsamtale eller være opptatt i et annet møte.  Da hjelper  alarmen med å bryte av det de holder på med. Dette er ikke bare avlegs, men stigmatiserende for de ansatte. Fremadstormende politikere må lære seg klokka. Tenk hvor mye inneffektivitet dette påfører 1000 ansatte hver eneste dag? “Det er forskjellig ringe lengder og toner” blir jeg forklart. Uten at det verken hjelper på min holdning eller forklarer situasjonen. 

Politikerne har valgt å opprettholde en gammel tradisjon om å ringe inn til møter. Nesten som i skolen. Jeg konkluderer derfor med at politikerne trenger samme støtte som barna for å mestre tid og avtaler. Jeg er usikker, har vi virkelig gode ledere som vil hjelpe våre barn og barnebarn gjennom en utfordrende framtid? Jeg får gruble videre på dette spørsmålet de neste dagene. Sammen med fine folk fra Stortinget, gikk møtet veldig bra. 

I morgen venter venter 19,5 km fra Milngavie (forstad i Glasgow) til Drymen Det er spådd masse regn, slik det ofte gjør i Skottland.Det blir tidlig opp kl 0600, avreise med tog - 20 minutter og klar til å starte turen kl 0830.  Denne ruten er beskrevet som den enkleste av alle etapper. Ruten går gjennom parker, skog og småsteder, og jeg vil passere Glengoyne Distillery. 

Endelig starter mitt nye eventyr, og jeg velger å avslutte denne bloggen med å sitere den kjente skotske poeten Robert Burns (1759-1796): “There is no such uncertainty as a sure thing.”

West Highland Way, here I come. Good evening and good night from Glasgow! 

NB! Jeg håper å legge ut bilder og noen korte blogger hver eneste dag - så om du har lyst, er det bare å følge med på turen. Så jeg beklager at jeg spammer Facebook den neste uka.