Sta som en tyr

Et startnummer,  eller en fotballdrakt, det gjør noe med meg. Fokus, nerver, kontroll og dedikasjon.Droppa fotballkampen i går kveld, og kom tidlig i seng. Som ventet, det ble ingen god natt . Våknet kl 0430, og var “stein- klar.” Valgte å starte forberedelsene tidligere enn planlagt. Føtter skal smøres med hvit vaselin og polstres med tape og Compeed. Alt for å unngå gnagsår første dagen. 

Hjerte hamrer i brystet. Signaliser spenning. Ingen startnummer - men like tent. Førstemann i frokostsalen, men ingen matlyst. Vondt i magen.  Alt er som det skal være, tenker jeg. Etter utsjekk går turen til togstasjonen. 15 minutter med 35 kg på rygg og mage. Etter 20 minutter når jeg endestasjonen Milgavie (uttales Mulgai). Stedet hvor det hele skal starte. 

Det regner, det er kaldt men det betyr ingenting. Snøstorm, haglbyger, torden og lyn - bring it on. I dag kan ingenting stoppe meg. Adrenalinet pumper og hodet er fokusert. Adidas Copa Mundial og Røadrakten er byttet ut med Anorakk, regnbukse og fjellstøvler. Det fungerer godt som startnummer i dag. 

Jeg  skulle aldri kjøpt  den Selfiestangen. Jeg så det hele for meg. Carl “Monsen” skildrer sin vandring gjennom Skottland. Men, jeg er ikke like dedikert som han. Ikke har jeg byttet tenner før avreise ,og jeg skal heller ikke bo i telt. Nei, ligner ikke mye på Monsen. Godt forberedt, det er jeg. Men, jeg har ikke tid til å sette opp en selfiestang. Jeg er for gira. Det får bli senere på turen.

De få  innbyggerne i den lille forstaden til Glasgow som  trosser regnet ser rart på meg når jeg gjør mine videoopptak. Andektig og spent lager jeg noen få videosnutter. Som jeg håper jeg klarer å laste opp. Før turen endelig starter. 

Jeg vandrer alene gjennom en skog av eiketrær. Majestetisk står de side om side. Gamle, mosegrodde eiketrær. Tenk om de kunne snakke med meg. Regnet pisker i fjeset, det er 5 grader og vinden løfter min "cowboyhatt". Jeg er i gang. En underlig og litt magisk følelse. Det er ingen andre som er ute å går. 

Med ett tenker jeg på Carola. Tenkt det, Carola in the lowlands. Jeg starter å nynner på “fanget i en drøm”. Jeg får det det liksom ikke helt til å stemme. Men det passer bra i dag. Jeg er fanget i min egen drøm. . Men Carlo var aldri fanget i en drøm. Eller kanskje hun var det,  når hun giftet seg med “drømmeprinsen og predikanten” fra Norge. Carlo sang “Fanget i en stormvind”. Det passer det også, tenker jeg og nynnet videre.

Etter ca 5 km hører jeg skritt bak meg.  “Im Stuart and Im Alex” sier de på klingen Glasgow dialekt. “Where are you from lad?” “Im from Norway, and my name is Carl. Like greit å droppe Vasamann. Disse to karene var som skotter flest. Positive og imøtekommende. Stuart svarer “ Carrrel” Det klinger godt når skotter drar mitt navn på en laaaaang R. “Carrrel a Norwegian Viking with a cowboyhat”. “Jepp, thats me” svarer jeg og fortsetter. “Are you trying to break a record, you have a very good pace”! “No, but we will wait for you in Drymen, and we will buy you a drink”. Så hastet de videre. 

Regner stopper opp. Fuglene kvitrer, og fasanene skriker ut sine lokke signaler. Sauen med sine lam breker, og kuene koser seg med sine kalver. Idyll, stille og vakkert. Kontrastene fra støyfulle og skitne Glasgow er stor. Men dette er det er jeg har kommet for å oppleve. 

Klokken tikker og jeg tilbakelegger kilometer of kilometer. Når skal jeg stanse å spise litt tenker jeg. Ser på klokka. Har vandret i 2 timer og 8 km. Jeg venter. Det skulle jeg ikke ha gjort. Etter 11 km kjenner jeg at beina er tunge og kroppen begynner å stritte i mot.  Så ser jeg det kjente destilleriet. En redning. Ikke Whiskyen, men jeg vet at det skal ligge et serveringssted i nærheten. 

Litt historie: Glengoyne Distillery ble etablert 1833 i Dumgoyne. Destilleriet er på mange måter unik ved å produsere single malt whisky basert på jordsmonn fra “the lowlands”, og ikke fra highlands slik de aller fleste andre produsenter gjør.  Glengoyne blir ofte omtalt som “ " the most beautiful distillery in Scotland". I dag produserer de mer enn 1 millioner liter whisky i året.  Årlig tar de imot 35.000 besøkende, men jeg går bare rett forbi. 

Redningen lå 1 km lengre fremme. En rønne av et lite serveringssted. Jeg besluttet å legge lunchen her. 

“Carrrrel” the Norwegian Viking “ sier Stuart. Han og Alex sitter der inne med en øl og et lite glass. “A wi dram for you  my friend” sier Alex. Jeg takker høflig nei. Whisky fungerer ikke for meg. Jeg bestiller en varm sjokolade og toast. Etter en stund reiser gutta seg. “See you in Drymen and then we will drink”. Ja, ja. Slik blir det vel. Selv om maten ikke så bra ut, smakte den himmelsk. Akkurat den pausen jeg trengte.

Nå ventet de siste 8 km. Veien inn til Dryman var litt kjedelig. Jeg passerte gårder og store jorder. Det var sau, og det var gjødsellukt. En transportetappe. Minnet med om Danmark. Men det får jeg skrive om senere. 

Turen ble lengre enn det som var forespeilet, og de siste 5 km på småveiene var tøffe. Men etter 22 km, og 5 timer og 15 minutter så var jeg endelig fremme. En koselig liten landsby. Nå venter en varm dusj på landsbyens B&B, en time på sengen, før jeg trolig møter Alex og Stuart på den lokale puben som er fra 1700 tallet. 

I morgen venter nye tøffe 23 km. Det blir mer klatring og større utfordringer. Jeg skal innrømme at dagen i dag var mer utfordrende enn forventet. Bortsett fra to super positive skotter fra Glasgow, så har jeg vandret alene hele dagen uten å se andre. Det er bare ren nytelse. Nå er jeg i gang, og i morgen er kroppen klar.