VASAMANN IS BACK

.....og nå går Vasamann enda lengre! 

5 år siden, tenkt det. 

Det er hele 5 år siden jeg stod på startstreken. Som en bedre utgave av meg selv. En Røagutt med blikket festet opp og frem, og med et klart mål i øynene. Startnummeret på brystet, spent og klar sammen med 15.400 skiløpere, som snart skulle starte på den 9 mil lange ferden fra Sælen til Mora. Vasaloppet; verdens mest prestisjefylte skirenn.  

Adrenalinet pumpet i kroppen, musklene spente seg,  og pusten gikk raskere. Hånden som griper om stavene, øyne som ser ned på skiene, konstaterer at ski og bindinger sitter som det skal. Klokken er 07.55, det er mørkt, vindfullt og sludd i luften. Hjerte hamrer i brystet.  Speaker teller ned minutter, og så sekunder.  Dette er begynnelsen på en lang og utfordrende dag. Jeg er i min egen lille boble og enser ikke øvrige deltagere, selv om det er veldig mange av dem.“Kom igjen Vasamann, dette klarer du”!  Så går starten, en “vegg” av skiløpere er i bevegelse. Et fantastisk fargerikt skue. Skidresser i alle farger er i bevegelse og et publikum som heier oss ut av stadion. Menn, kvinner, ungdom, middelaldrende,  eldre og de veldig spreke, og alle like spente.  Rundt meg ser jeg staver som  brekker, løpere som faller, og ski som mister bindingen. Ingenting skal stanse min drøm, drømmen om å nå Mora!  

Vasaloppet var en uforglemmelig opplevelse. Men var det verdt det? Opplevelsen har bidratt til å definere hvem jeg er som person. Jeg tør,  jeg gir ikke opp, og jeg fullfører. Forberedelsene, gjennomføringen og målgangen i Mora. Minner, gode minner, tøffe minner og stolte minner. Tårene sitter løst når jeg tenker tilbake på målgangen 3.mars 2019.  Regn, sludd, vind, ingen skispor, mørkt, kaldt og jeg var mektig sliten. 

Det historiske målseilet, slik det har stått i 100 år: – ”I fäders spår för framtids segrar” og  et oppløp belyst med fakler.  Det var ingen “kranskulla” (Morakvinne) som kom løpende med en laurbærkrans.  Men det var tilskuere som klappet, og det var en stolt og frossen kone som heier meg i mål.  Med det norske flagg høyt hevet over hodet, passerte  jeg mållinjen som nummer 8340. mann. Likevel følte jeg meg som en verdensmester. Jeg klarte det! 

Kan jeg gjøre det igjen?“Been there done that”!  Det finnes andre opplevelser. Nå skal Vasamann gå 16 mil, nesten dobbelt så langt!

Det er gått 5 år siden turen over myrene til Mora. En tid med mange andre opplevelser. Oppturer og nedturer. Opplevelsen med å legge på seg de samme kiloene jeg tok av. Opplevelsen ved å bli 5 år eldre,  ny jobb hvor du plutselig er en av de eldste på laget, bli bestefar til tvillinger, giftet bort vår sønn, flyttet 2 ganger,  bygget hytte, byttet bil, arrangert stor jubileumsfest i Skottland. Det er alltid et prosjekt.  Men jeg har ikke klart å gjenskape den euforiske glede med å være VASAMANN.  Et prosjekt som bare er mitt prosjekt. Noe å se frem til, strekke seg etter og glede seg til. Et prosjekt som vil kreve mer enn kun god planlegging. 

Som sønn, bror, ektemann, far, svigerfar og Goffa (bestefar) er det mye å være stolt av. Stolt av familien og stolt av hva de får til.  Men noen ganger i livet oppnår du noe helt spesielt, helt  på egen hånd. Disse opplevelsene er annerledes, og kan oppleves like sterkt som familielykke, uten at opplevelsen direkte kan sammenlignes. Vasaloppet er en slik opplevelse , min periode som gardist skapte mange stolte øyeblikk og mitt møte/middag med min store barndomshelt  Kevin Keegan var spesielt. Sterke opplevelser, stolte øyeblikk og gode minner. 

Jeg er fortsatt Vasamann. Nå ønsker jeg å gjenskape gleden og opplevelsen fra 2019. Vasamann skal gå enda lengre. 

18. April, da skjer det igjen.  Da starter jeg i Glasgow og skal gå West Highland way. Jeg skal tråkke i fotsporene til legender som Rob Roy,  William Wallace og Robert de Bruce. Hvem vil ikke gå i kilt og være en Highlander?  Alene skal jeg se, lukte, oppleve og kjenne på naturen. Ikke minst bruke beina som fremkomstmiddel.  Det er 16 mil fra Glasgow til Fort William. En vandring gjennom det skotske høylandet, 2 mil hver dag. Swix-skidressen legges igjen hjemme, til fordel for den kledelige tradisjonelle kilten.  Vasaboller, blåbærsoppa, og energidrikke, blir  nå byttet ut med kultur,  magisk natur, haggis, ale og folkemusikk. 

Trening og forberedelser startet i desember, og Fort William skal nåes 25 april. 

Det blir langt, tøft, kaldt, tungt, varmt, vått, snø og det blir vindfullt, men ikke sol. Dette er mitt prosjekt og jeg skal gjøre det alene. Turen kan ikke sammenlignes med opplevelsen jeg hadde under Vasaloppet.  Men jeg skal skape et nytt stort minne, og  jeg  håper  å gjenskape noe av den lykkerusen og opplevelsen jeg følte under Vasaloppet. 

På denne websiden vil jeg dele mine opplevelser. Hvem jeg møter, hva jeg opplever, ser og hører. Håper jeg kan blande det med noen gode historier.

Vasamann is back!